Før dette var det i hovedsak den enkelte roklubb som hadde ansvar for satsing også på det høyeste nivå. I løpet av 1960 tallet var det flere forsøk på å få til en samordnet satsing, og de mest kjente er Bærum-fireren som rodde i OL i Tokyo i 1964, VM lagene som deltok i Bled i 1966 og åtteren som vant Nordisk Mesterskap i1967. Disse mer kortvarige satsingene ga gode, men dessverre ikke varige resultater. De viste likevel vei for fremtiden for topproing i Norge. Det varige gjennomslaget kom i 1969 med opprettelsen av den såkalte «samarbeidsgruppen» som ble forløperen til elitegruppen. På initiativ fra trener i Bærum Roklubb Thor Nilsen ble dyktige klubbtrenere fra Ormsund (Viggo Winther), Drammen (Knut Amundsen) og Christiania (Asbjørn Løken) enige å starte et samarbeid slik at de beste seniorroerne kunne trene sammen på tvers av klubbgrenser på årsbasis uten å bytte klubb. Med på laget fikk de treningskonsulent i roforbundet Kjell Emblem og leder i «Treningsnemda» Ulf Goffeng Nilsen fra NSR, og dermed var elitegruppen et faktum. Denne samordnede satsingen snudde opp/ned på resultatstatistikken for norske seniorroere og oppsvinget har nå vart uten avbrudd i 50 år! - Enkle tall belyser dette: fra 1900 – 1969 vant norske seniorroere 7 medaljer i internasjonale mesterskap. Medaljevinnerne i denne perioden kom fra 5 klubber. Fra 1970 og fram til i dag har norske seniorroere vunnet 59 medaljer fordelt på 34 roere. Medaljevinnerne kommer fra 13 forskjellige klubber og i alt 18 klubber har hatt roere i elitegruppen.
Denne nå 50 år lange perioden, ble markert søndag 22. september i NSR sine lokaler på Bygdøy. Markeringen samlet 60 deltagere der flere roere fra elitegruppen fra1969/70, dagens Olympiske/Paralympiske gruppe, en rekke medaljevinnere i internasjonale seniormesterskap, roere fra Bærum-fireren fra OL 1964, mange avvåre OL deltagere, støtteapparat og trenere rundt elitegruppen, NR ledere ogledere av NR Treningsnemd / Toppidrettsutvalg og NR administrasjon var representert.
Samlingen var preget av meget god stemning, mange «gjenforeninger» mellom tidligere roervenner og venninner og flotte innlegg fra personer som har vært sentrale i løpet av denne viktige 50-års perioden i forbundets historie.
Leder i Norske Studenters Roklub, Gunnar Clifford ønsket velkommen til klubbhuset på Bygdøy og president i Norges Roforbund, Hans Jørgen Arvesen overbrakte hilsen fra forbundsstyret og understreket den store betydningen arbeidet med elitegruppen har hatt for forbundet.
Fra innleggene vil vi trekke fram Thor Nilsens tilbakeblikk på arbeidet med å få i stand elitesatsingen på tvers av klubbgrenser og de utfordringer en møtte både i forarbeid og i de første år og samtidig den entusiasmen som ble skapt etterhvert som det å vinne medaljer i internasjonale seniormesterskap, ble en årlig«begivenhet».
Knut-Arthur Mosness Norstad la vekt på de gode erfaringer og opplevelser kulturen ogengasjementet i elitegruppen hadde tilført han i de årene han som leder i forbundet hadde hatt et nært forhold til aktivitetene og roerne i elitegruppen.
Mangeåriggeneralsekretær Kjell Emblem, delte sine erfaringer med både utfordringer og entusiasme fra roere og klubber i alle de årene han sto nær og også ledet organiseringen av elitegruppen. Kjell trakk fram to elementer, hvor det ene var avgjørende for det sportslige gjennombruddet og det andre har vært helt vesentlig for at NR sammenhengende i 50 år har hatt lag i den ypperste verdenseliten.
For det første det at den hollandske treneren Iwan Vanier ble hentet til Norge i 1969. Dette var en hovedårsak til at den første EM/VM-medaljen siden 1953 ble rodd i land i St.Catherines, Canada i 1970. - Iwan var en begavelse og kunstner når det gjaldt roteknikk, både for den enkelte roer, men ikke minst for å få et lag til og fungere optimalt, understreket Kjell.
Han framhevet også det faktum at lite forbund med begrensete økonomiske ressurser har holdt seg på topp i 50 år, er helt unikt i norsk idrett.
Kjell trakk fram at en vesentlig grunn til dette har vært et brennendeønske om kontinuerlig utvikling av kunnskap og kompetanse. Allerede under EM i 1969 ble det tatt lactatmålinger av åtterlaget etter B-finalen. Andre norske idretter hadde på denne tiden, neppe begynt med slike målinger.
Tilsvarende engasjerte forbundet psykolog Willi Railo høsten 1973, og også her var nok roforbundet i forkant i norsk idrett.
Dette trykket og ønske om utvikling preger også dagens regime. Foreksempel har Johan Flodin i flere år hatt et tett samarbeid med Valery Kleshnew som gjennom biomekaniske målinger registrer effekten i rotaket for å optimalisere teknikken for hver enkelt utøver. Han pekte på at en i roing kantrekke tråder helt tilbake til Bærumsfireren som alt midt på 1960-tallet, drev med strekklapp-målinger av kraften i rotaket.
Kjell avsluttet med et ønske om at vinnerkulturen i det norskeromiljøet fortsatt holdes brennende og levende og ønsket roere og trenere lykke til i Tokyo-OL neste år.
Åke Fiskerstrand som var med som roer i den første elitegruppen og senere ble landslagstrener, beskrev opplevelsen av entusiasme, utviklingsvilje og prestasjonskultur som elitegruppen har vært preget av i alle år. Han avsluttetmed å si at Bjørnstjerne Bjørnsons ord «fred er ei det beste, men at man noget vil» kan stå som et symbol i beskrivelsen av kulturen innad i og rundt elitegruppen.
