Månedene har gått, både raskere og saktere enn jeg så for meg. Anniken er heldigvis tilbake, og styrer igjen skuten med stø hånd.
Det har vært spennende, krevende, givende og utfordrende. Tiden har gitt meg mye større kunnskap om organisasjonen som helhet, hvordan de forskjellige brikkene skal fungere så optimalt som mulig (og som ikke alltid gjør det) og at det er så mye småting som man aldri ser blir gjort, men som allikevel tar tid.
Jeg hadde heller ikke stillingen fullt ut alene. Daniel har vært en viktig bidragsyter da han fikk en stor del av det administrative inn mot toppidretten, og han har bistått som ingen andre. Vi skulle strukturere oss litt annerledes, og gjøre så generalsekretæren ikke har firetusen områder, bare tretusennihundreognittini. I tillegg til rollen som fungerende generalsekretær, så hadde jeg det meste av det jeg har hatt ansvaret for de siste årene; alt rundt aldersbestemt (U23 og U19) og rekruttgruppen.
I desember satte jeg meg et overordnet mål. For meg er det viktig å ha noen mål så jeg har både noe å strekke meg etter og ikke minst noe konkret å evaluere meg på i ettertid (og så kanskje forbedre meg..). Målet mitt for disse månedene var å være så tilgjengelig som mulig; svare på meldinger, telefon og mail så raskt det lot seg gjøre. Det kommer ikke få henvendelser, og jeg kan trygt si at det var god spredning i tema (noen ganske artige) og hva slags oppfølgning som trengtes. Heldigvis var aldri Anniken mer enn en melding unna, for noen ganger hadde jeg virkelig ikke peiling.. Da sesongen startet gikk det derimot ganske hett for seg, og jeg ble litt slukt. Koronapandemien har heller ikke ført til at det er mindre å gjøre med alle reiser, samlinger og uttak, eller den daglige treningen. Jeg hang til tider alt for langt etter på målet mitt, så takk for tålmodigheten.
Denne koronapandemien gjorde også at alt ble digitalt, og spisebordet mitt hjemme ble arbeidsplassen. Det skulle jeg jo ønske, at jeg hadde fått mulighet til flere fysiske møter og ikke minst bli kjent med mange spennende mennesker på huset (les: Idrettens hus). Jeg fikk iallfall ryddet kontoret vårt en av de få dagene jeg var innom, kanskje til Anniken sin store frustrasjon(?), så kastet jeg minst to bæreposer med post-it lapper. Så nå er det klart for å starte på en ny stack.
Det gikk som sagt skikkelig varmt i perioder, og sikkert ikke med helt fornuftig prioritering til tider. Følelsen av å ikke strekke til uansett hvor langt du strekker deg er ikke veldig god. Men. Alt i alt landet jeg (og ansvarsoppgavene mine) nokså greit på bena (tror jeg) før Anniken braste inn på kontoret 1.oktober, og det som ikke landet på bena, det løser vi sammen nå (ved bruk av post-it lapper!).
Takk for tilliten og tålmodigheten jeg fikk, det har vært noen spennende måneder. Lykke til Anniken, nå er det jeg som bare er en melding unna!
Hilsen Marte
.png)
