Skrevet av Jonas Juel
De fleste som har drevet idrett på et høyt internasjonalt nivå, vet at topprestasjoner i stor grad handler om aspekter som stort sett skjer langt utenfor rampelyset. De usynlige tingene.
Det blir sjelden laget dokumentarer om at eliteutøvere fikk i seg riktig næring til riktig tid, at hverdagen ble rigget best mulig for å få trent mest mulig, eller om diskusjoner rundt antall dager i høyden kontra i lavlandet før en konkurranse. Folk flest vil helst se melkesyre, oppkast, Eye of the Tiger på repeat og tårer som renner idet du forteller reporteren hvor mye bikkja di har betydd for deg i forberedelsene til mesterskapet. Det er egentlig fullt forståelig. 95 prosent av toppidretten må kunne kategoriseres som gørrkjedelig og er trolig av begrenset interesse for både Ola og Kari Nordmann. Det finnes dog ett aspekt som er så kjedelig at selv vi utøvere sliter med å komme oss gjennom det: ventetiden før det første løpet i et mesterskap.
Fra vi ankom Amsterdam sent fredag kveld, etter å ha hoppet bukk over flygelederstreiken, har mye dreid seg om å vente. Noe rigging og ordning av teltplass og fiksing av båter har det selvfølgelig vært. Og turer på vannet – stort sett to korte økter om dagen. Likevel har det først og fremst dreid seg om å vente. Drøye to dager med venting for toeren og dobbeltsculleren, og drøyt fire dager for meg.
Tiden fylles med timer i horisontalen på senga, måltider på hotellet, kortspill i lobbyen og en og annen gåtur i nærområdet. Hotellet vi bor på, er stort, moderne og sjokkerende øde plassert. På forhånd hadde jeg tenkt at Nederland, et av verdens tettest befolkede land, skulle ha minimalt med tomrom, men de tomme tomtene som nærmest omringer hotellet vårt, vitner om at det selv her finnes litt ledig plass. Det er altså ikke sightseeing vi er på når vi innimellom farter ut for å få litt miljøforandring fra hotellrommene. Der kan veggene til tider trykke litt vel hardt mot oss mens vi ligger og nervøst gjør oss klare til å vise hva vi er gode for mot verdenseliten i roing.
Mandag 24. august, rett etter lunsj, fikk toeren og dobbeltsculleren endelig betalt for all den tålmodige ventingen. Med løpsstart sent på ettermiddagen kunne de endelig bytte ut lett nervøs og usikker venting med veldig nervøs rutine.
Rutine ble et nøkkelord for dagen. Bosbaan viste seg fra en mektig side, med tøff motvind hele veien. Enkelte av dagens forsøksløp gikk rundt ett minutt saktere enn det som er normalt. Syvert og Jonathan så ikke ut til å være nevneverdig preget, verken av de røffe forholdene eller av stundens alvor. Tredjeplassen i heatet betydde at de var avhengige av en god tid for å ta seg til onsdagens semifinale. Tiden var mer enn god nok. Med den sjuende beste tiden av samtlige toere var det aldri noen tvil: Syvert og Jonathan skulle til semifinalen. Presset var høyt fra første åretak, og gutta leverte. De er i form.
Litt lavere press var det på Ulrik og Fredrik i dobbeltsculler. Med 26 båter til start var det kun to lag som, basert på tidene, ville gå glipp av en plass i kvartfinalen. Til tross for et litt seigt løp var gutta aldri i nærheten av å bli eliminert. De er trygt videre til kvartfinalen og klare for å gi gass igjen allerede 24 timer senere.
Som sistemann ut i gruppa, med løpsstart først på onsdag, er det godt å se at resten av laget har kommet seg bra i gang med sesongens hovedmål. Det kribler litt ekstra i armer og bein etter å få komme utpå og sette i gang mesterskapet, men først: litt mer venting.
.png)
